Sånt er "normalt" hos oss...

Jeg fortsetter litt til med å gi mine lesere et aldri så lite innblikk i min hverdag som mamma til funksjonshemmet barn.
For noen dager siden hadde vi en liten episode på en matbutikk, hvor min sønn går rundt med handlevogna og snakker med seg selv. Han holder lange samtaler og ler og synger uten at det er andre enn ham selv som forstår hva det går ut på. Jeg er jo vant med det så jeg reagerer ikke hvis ikke det tar helt av og han blokkerer omverdenen fullstendig da.
Så kommer en eldre dame bort og hysjer på ham, for hun synes tydeligvis at han var for høylytt. Men jeg tror også at hun var flau og syntes også derfor at det var nødvendig å bryte inn. Hun hadde nok ikke sett at jeg var mammaen hans, for jeg stod noen meter unna. Det var forsåvidt ganske mange mennesker inne i butikken og det var kun denne damen som jeg kunne se reagerte direkte.
Vel, jeg fortsatte bare å observere situasjonen og tenkte dette kunne bli meget interessant. Han hører jo dårlig og bruker høreapparat, og språket hans er også noe vrient å forstå for de som ikke kjenner ham. I alle fall så står damen foran ham og spør rett ut hvem det er han prater med så høyt, og deretter om han ikke kan være stille.
-Ingenting! svarer han
Hun repeter sine ord men han svarer en gang til: -Ingenting!
Så snur han seg vekk og skal til å fortsette med sitt. Men da blir damen tydelig irritert og prikker ham på skulderen med pekefingeren. -Hør her, sier hun. -Du må være stille, folk synes ikke det greitt at du står og tuller på denne måten!
Han blir stående og bare se en liten stund på henne, og så begynner han å le.
Da går jeg bort og presenterer meg som moren hans. Hun bare måper! Jeg spør høflig hva som er problemet men da snur hun seg bare og går mens hun mumler et eller annet om uoppdragne unger...
Jeg klarer å roe ham ned og omsider få ham til å slutte å le. Vi forlater butikken uten å handle noe som helst. Jeg er en salig blanding av opprør, oppgitthet og latter faktisk.
Det er ikke ofte vi kommer i slike situasjoner hvor noen kommer bort og skal forsøke å snakke oss til rette. Jeg har mange ganger måttet forlate butikken når han har vært med på grunn av hans oppførsel. Men det har dreidd seg om at han har slått seg totalt vrang. Så klart har jeg lagt merke til alle blikkene fra folk. Det såret meg før, nå preller de bare av.
Men som sagt så er det ytterst sjeldent, tror bare det har hendt et par ganger før, at noen konfronterer oss direkte.
Ja, han kan nok oppfattes som meget uoppdragen og han påkaller seg mye uønsket oppmerksomhet. Og det aller vanskeligste er at han kan se helt normal og frisk ut, og dermed blir funksjonshemmingnene hans så skjult. Jeg brenner etter å skulle løpe etter denne damen og forklare henne det, men vet jo at det blir med tanken.
Jeg kan ikke rettferdiggjøre hans oppførsel alltid. Han må selv ta konsekvensene av å være direkte vrang, men i denne situasjonen frikjenner jeg ham fullstendig.
Selv tror jeg ikke han reflekterer stort over denne episoden, men mitt morshjerte krymper seg...