Å bli mamma er stort! Det er så mange forventninger og forhåpninger forbundet med det, ja og så er det skremmende også... For de aller fleste så forløper svangerskapet som normalt og barnet er friskt. For meg ble det ikke slik.
Jeg var 23 år da jeg gravid med min førstefødte. Gleden var stor da testen var positiv og jeg synes det var fascinerende å lese om fosterets utvikling fra uke til uke. Jeg så frem mot ultralyden i uke 18 for å se den lille som vokste inne i magen min. Allerede da kunne det se ut til at noe ikke stemte helt med fosteret, men jordmoren og legen som foretok undersøkelsen forklarte ikke noe særlig men satte opp en ny time et par uker senere for å være på den "sikre" siden...
Det skulle vise seg at noe var alvorlig galt ja. Gutten min kom til verden i uke 31, altså 9 uker før tiden. Han pustet ikke selv og ble i all hast tatt ut til gjenopplivning. Det tok over 4 timer fra han ble født til jeg fikk se ham. Da lå han inne i kuvøsen med alskens slanger tilkoblet den bittelille kroppen. Han klarte fremdeles ikke å puste selv og var lagt på respirator.
Etter hvert ble han og jeg forflyttet til Rikshospitalet, ja vi var innom St.Olavs hospital en snartur først da. Det ble konstatert at han var født med et sjeldent syndrom med tilhørende diverse misdannelser som blant annet alvorlig hjertefeil.
6 dager gammel ble han hjerteoperert for første gang. Han har nå pr. dags dato hatt tilsammen 4 hjerteoperasjoner.
De 2 første leveårene hans var sterkt preget av sykehusinnleggelser og sykdom. Men han skulle likevel vise seg å være en skikkelig tøffing! Og har gjort mange av de "dårlige" fremtidsprognosene til skamme.
Under alle sykehusoppholdene ble vi kjent med andre foreldre med alvorlig syke barn og ikke alle historiene ender like godt.
Jeg forstår at sorgen over å miste et barn er fryktelig tung. Men jeg har også hatt min sorg...
Sorgen over at mitt barn ikke er som andre barn preger meg sterkt den dag i dag. Jeg må innrømme at jeg under hans oppvekst faktisk ikke har følt meg som en vanlig mamma. Fordi han har ikke kunnet delta på fotballtrening og turneringer, fritidsaktivitetene har vært heller få om ingen... Ikke har det vært noe særlig med besøk av klassekamerater heller.
Det har vært, og er sårt.
Men så skal det også sies at han selv alltid har vært en fighter... Han har en livsappetitt som forbauser meg rimelig ofte! Takk og pris!
Vår hverdag er tøff, det skal jeg ikke legge skjul på. Men så har det jaggu gitt meg livserfaring og uendelig kjærlighet og glede!
Jeg er en priviligiert MAMMA...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar