Sånt er "normalt" hos oss...

Jeg fortsetter litt til med å gi mine lesere et aldri så lite innblikk i min hverdag som mamma til funksjonshemmet barn.
For noen dager siden hadde vi en liten episode på en matbutikk, hvor min sønn går rundt med handlevogna og snakker med seg selv. Han holder lange samtaler og ler og synger uten at det er andre enn ham selv som forstår hva det går ut på. Jeg er jo vant med det så jeg reagerer ikke hvis ikke det tar helt av og han blokkerer omverdenen fullstendig da.
Så kommer en eldre dame bort og hysjer på ham, for hun synes tydeligvis at han var for høylytt. Men jeg tror også at hun var flau og syntes også derfor at det var nødvendig å bryte inn. Hun hadde nok ikke sett at jeg var mammaen hans, for jeg stod noen meter unna. Det var forsåvidt ganske mange mennesker inne i butikken og det var kun denne damen som jeg kunne se reagerte direkte.
Vel, jeg fortsatte bare å observere situasjonen og tenkte dette kunne bli meget interessant. Han hører jo dårlig og bruker høreapparat, og språket hans er også noe vrient å forstå for de som ikke kjenner ham. I alle fall så står damen foran ham og spør rett ut hvem det er han prater med så høyt, og deretter om han ikke kan være stille.
-Ingenting! svarer han
Hun repeter sine ord men han svarer en gang til: -Ingenting!
Så snur han seg vekk og skal til å fortsette med sitt. Men da blir damen tydelig irritert og prikker ham på skulderen med pekefingeren. -Hør her, sier hun. -Du må være stille, folk synes ikke det greitt at du står og tuller på denne måten!
Han blir stående og bare se en liten stund på henne, og så begynner han å le.
Da går jeg bort og presenterer meg som moren hans. Hun bare måper! Jeg spør høflig hva som er problemet men da snur hun seg bare og går mens hun mumler et eller annet om uoppdragne unger...
Jeg klarer å roe ham ned og omsider få ham til å slutte å le. Vi forlater butikken uten å handle noe som helst. Jeg er en salig blanding av opprør, oppgitthet og latter faktisk.
Det er ikke ofte vi kommer i slike situasjoner hvor noen kommer bort og skal forsøke å snakke oss til rette. Jeg har mange ganger måttet forlate butikken når han har vært med på grunn av hans oppførsel. Men det har dreidd seg om at han har slått seg totalt vrang. Så klart har jeg lagt merke til alle blikkene fra folk. Det såret meg før, nå preller de bare av.
Men som sagt så er det ytterst sjeldent, tror bare det har hendt et par ganger før, at noen konfronterer oss direkte.
Ja, han kan nok oppfattes som meget uoppdragen og han påkaller seg mye uønsket oppmerksomhet. Og det aller vanskeligste er at han kan se helt normal og frisk ut, og dermed blir funksjonshemmingnene hans så skjult. Jeg brenner etter å skulle løpe etter denne damen og forklare henne det, men vet jo at det blir med tanken.
Jeg kan ikke rettferdiggjøre hans oppførsel alltid. Han må selv ta konsekvensene av å være direkte vrang, men i denne situasjonen frikjenner jeg ham fullstendig.
Selv tror jeg ikke han reflekterer stort over denne episoden, men mitt morshjerte krymper seg...

annerledesmamma med annerledesbarn

Å bli mamma er stort! Det er så mange forventninger og forhåpninger forbundet med det, ja og så er det skremmende også... For de aller fleste så forløper svangerskapet som normalt og barnet er friskt. For meg ble det ikke slik.
Jeg var 23 år da jeg gravid med min førstefødte. Gleden var stor da testen var positiv og jeg synes det var fascinerende å lese om fosterets utvikling fra uke til uke. Jeg så frem mot ultralyden i uke 18 for å se den lille som vokste inne i magen min. Allerede da kunne det se ut til at noe ikke stemte helt med fosteret, men jordmoren og legen som foretok undersøkelsen forklarte ikke noe særlig men satte opp en ny time et par uker senere for å være på den "sikre" siden...
Det skulle vise seg at noe var alvorlig galt ja. Gutten min kom til verden i uke 31, altså 9 uker før tiden. Han pustet ikke selv og ble i all hast tatt ut til gjenopplivning. Det tok over 4 timer fra han ble født til jeg fikk se ham. Da lå han inne i kuvøsen med alskens slanger tilkoblet den bittelille kroppen. Han klarte fremdeles ikke å puste selv og var lagt på respirator.
Etter hvert ble han og jeg forflyttet til Rikshospitalet, ja vi var innom St.Olavs hospital en snartur først da. Det ble konstatert at han var født med et sjeldent syndrom med tilhørende diverse misdannelser som blant annet alvorlig hjertefeil.
6 dager gammel ble han hjerteoperert for første gang. Han har nå pr. dags dato hatt tilsammen 4 hjerteoperasjoner.
De 2 første leveårene hans var sterkt preget av sykehusinnleggelser og sykdom. Men han skulle likevel vise seg å være en skikkelig tøffing! Og har gjort mange av de "dårlige" fremtidsprognosene til skamme.

Under alle sykehusoppholdene ble vi kjent med andre foreldre med alvorlig syke barn og ikke alle historiene ender like godt.
Jeg forstår at sorgen over å miste et barn er fryktelig tung. Men jeg har også hatt min sorg...
Sorgen over at mitt barn ikke er som andre barn preger meg sterkt den dag i dag. Jeg må innrømme at jeg under hans oppvekst faktisk ikke har følt meg som en vanlig mamma. Fordi han har ikke kunnet delta på fotballtrening og turneringer, fritidsaktivitetene har vært heller få om ingen... Ikke har det vært noe særlig med besøk av klassekamerater heller.
Det har vært, og er sårt.
Men så skal det også sies at han selv alltid har vært en fighter... Han har en livsappetitt som forbauser meg rimelig ofte! Takk og pris!
Vår hverdag er tøff, det skal jeg ikke legge skjul på. Men så har det jaggu gitt meg livserfaring og uendelig kjærlighet og glede!
Jeg er en priviligiert MAMMA...

Om overvekt og diabetes og sånt...

Jeg er overvektig og det har jeg vært mer eller mindre i nesten hele mitt voksne liv. Og så fikk jeg diabetes type 2 (gammelmannsdiabetes som det ble kalt før) for 11 år siden. Og selvfølgelig har jeg forsøkt omtrent 100 ganger å slanke meg.

Har jeg blitt sånn av å være lat? -Tjaa... Etter mye selvransakelse så kommer jeg frem til at det ikke finnes noen direkte fasit i min livsførsel som tilsier at jeg skulle bli slik.
Som ungdom var jeg aktiv innen fotball og volleyball. Jeg kan like godt innrømme at jeg ikke hadde suveren kondis og jeg likte heller ikke løping spesielt godt. Sikkert derfor jeg ikke fikk noen lysende fotballkarierre...
Som familie var vi ofte sammen i helgene og gikk mye i fjellet både vinter som sommer og jeg husker vi hadde et normalt kosthold til gjennomsnitts norsk familie å være. Det gikk på hjemmebaka grovbrød og hjemmelaga middag. Pommes frites, pizza og brus var lørdagskos. Samme gjaldt med snop. Og det var heller lite med data og tv-spill.
Etter at jeg flyttet for meg selv fløt selvfølgelig rutinene angående kosthold noe ut, men fremdeles var jeg mye i aktivitet.
Likevel begynte vekta å gå sakte men sikkert opp... Til å begynne med bekymret det meg lite selv om kommentarene fra kjæreste og venner satt løst. Men etter første svangerskap som var nokså turbulent og en barselstid som forløp langt fra normalen, så small kiloene for alvor på. Og der har de vært mer eller mindre siden.
Ja, aktivitetsnivået mitt gikk betraktelig ned og kostholdet ble dårligere. Det ble mer fastfood og mindre grovbrød en stund. Men nå er jeg glad i sunn mat og jeg er glad i fysisk aktivitet. Men det er ikke alltid at jeg har tid eller er i form til å trene så mye som jeg skulle ha ønsket. Det er selvfølgelig flere ting jeg kan bli flinkere til og det handler fortsatt om å forbrenne flere kalorier enn man putter i seg. Men jeg har kommet frem til at min overvekt skyldes delsvis arv, delvis sykdom og delvis latskap.
Derfor blir jeg ikke veldig provosert av sånne utspill fra Kari Jaquesson for hun har rett mht at folk må ut i aktivitet.
Men det som virkelig provoserer meg er dobbeltmoralen i samfunnet. De som skal styre dette landet forsøker å påvirke via ideologi og maner til dugnad for å bekjempe fedme. Og det er basert på forskning som viser så totalt forskjellige resultater. Ekspertene blir jo ikke enige om hva som er riktig strategi.
Folk flest er opptatt av helsen sin og vil gjerne leve sunt men det er slett ikke lett det når rådene spriker fra lavkarbohydrat-diett til fettredusert kost. Dette er to ytterkanter og derimellom er det så mange varianter.
Og så skal det bygges idrettsanlegg som skal komme enhver innbygger til gode, selv om det går på bekostning av andre, kanskje mer nødvendige goder.
Og så er det påvirkningen av reklame som vi blir kraftig eksponert for, der barna spesielt er sårbare.

Noen som har sett filmen Wall-E? Kanskje en vill fantasi, men tenk om fremtiden skulle se ut sånn?

Hver dag har sine muligheter...

Vi mennesker er så flinke til å finne gode unnskyldninger på ting som vi ikke helt klarer å erkjenne. Jeg er kjempeflink til det! Og for min egen del finnes det nesten ikke måte på forklaringer på hvorfor jeg ikke tok den telefonen som skulle ordne opp i noe avtalerot, eller hvorfor jeg ikke gjorde unna den treningsøkta som jeg hadde planlagt.
Og så dytter jeg den "dårlige" samvittigheten jeg selvfølgelig får, langt langt bak i underbevisstheten et sted. Men så skjer det samme nesten hver gang, samme hvor mye jeg rettferdiggjør og forsøker å bortforklare eller unnskylde, den dårlige samvittigheten kommer til overflaten.
Det er kanskje bagateller i en ellers nokså hektisk hverdag, men det hadde unektelig gitt litt bedre flyt om jeg bare hadde gjort tingene med den gang eller sånn som det var planlagt.

Sukk!

Jeg satser på å starte et nytt og bedre liv en eller annen gang etter helgen....

Så er man i gang...

Jeg kjenner at dette er litt spennende og litt skremmende på samme tid. Jeg har masse ideer om hva jeg vil dele med omverdenen.

Vi har kommet til februar alt, og her hvor jeg bor så har snøen mer eller mindre forsvunnet.Ikke særlig lei meg for det akkurat! Jeg er et vårens menneske og har allerede kløe i fingrene etter å komme i gang med hagearbeid. Men ennå er det et par måneder før det blir særlig aktuelt.

Inntil da får jeg vel heller konsentrere meg hardt om studiene. Mastergrad i Meistring og Myndigjering skal bli til en realitet. Det er høyaktuelt samfunnsmessig tema og jeg kjenner at jeg blir sterkt engasjert. Jeg har erfaring som helsepersonell, pasient og pårørende. Og det er temmelig ulike roller får en si! Det har gjort meg overbevist om at man aldri kan se mennesker ut fra ett perspektiv.

Vel, nok om det i denne omgang. Nå venter noen huslige sysler som må gjøres unna før kvelden kommer.
Sånn går no dagan....